Interessene har vært noke ymse, og det er vel ett resultat av at jeg har vært undersøkende på mer enn èn ting. Og sånn. Jeg har dog vært glad i fagstoff og kjernemateriale nærmest mulig grunnen, en tid trodde jeg også på fakta flere enn fra 2 kilder (Godt & vondt), og hipp hipp hurra for dikt og oppdiktede historier som underholder i den grad at verdens dårlige side slipper taket, for en stund. Fantasien brukes imidlertid kreativt med sannheten inntakt i det åndelige materialet. Likevel har jeg syslet med litt frittsvevende påkjeme, men jeg tror muligens at mine skjønnlitterære skriverier passer best som, ja, ren skrivetrening. Men det er ikke verre enn at jeg her presenterer dem for de som kunne ha interesse av å se hvordan det går når en faglitterær skrivemann begir seg inn i diktingens verden. Obs: Påberopelse av kunstnerisk særpreg og egenverdi i ethvert tilvirket verk uavhengig av kvalitet i øyne andres enn egne. Kvine kvad i trimsoga. Lagnaden og vegen vidare. Og i 2003 kom jaggu meg det Gode rett inn i stua og fyrte opp igjen blodpumpa som var i ferd med å stivne i en stopp. Det var så gnistene føyk! = Nytt tema på banen, Godt, ondt, ånd, den andre siden, en ny bevissthet, det øverste og nederste nivået, Sannheten. Jeg fikk se styrende intelligens, to motpoler, deeper down than remembered and so high in the sky that it`s out of the eye. Etter møtet med den Gode, og det fryktelige på nytt nivå, seig sakte nyfrelstsyndromet ut av årene, kreftene kom sakte inn igjen i lårene, jeg reiste meg, og jeg vandret inn i nye tider i det naturlige. Jeg begynte å vandre de siste årene fra 31 års alder. Men det var et nytt menneske i det gamle. Men før:

Min første lange stil, historie, roman da, kalte jeg Tenkerne. Den ble ikke publisert. Den er borte vekk. Gla for det. Den var første skrittet på veien til å lære meg å skrive. ”Meg ble etter hvert bedre å skrive.” Den andre romanen jeg skrev fikk navnet ”Ranerne”. Jeg skrev den med bandasjert skrivehånd og èn finger. Èn bok. Èn finger. Jeg hadde senebetennelser i begge underarmene, også kalt kronisk musesyke. Ja, bortimot et helt musebol i hver hånd. Denne Ranerne var nok et verk som mer ble skrivetrening enn noe annet. Mer skrivetrening ja. Komma, det har vært mitt skriveriers mareritt. Men ideen bak fortellingen om Ranerne, antar jeg var god nok til å kunne ha blitt til noe. Boken bærer dog preg av at forfatteren kjeder seg og ikke lever seg inn i skrivingen. Jeg pleide å bo foran datamaskinen inntil jeg hadde tatt ut siste ”dråpe blod”. Jeg drev meg til å skrive inntil hjertet holdt på å hamre seg ut av brystkassa. Lite kreativ skriving blir det av sånt, når du er så lei at svetten løsner i panna bare du ser den firkanta skjermen stå der som ramma rundt et tomt liv.

Så begynte jeg på en ”helsesak”, en skjønnlitterær historie med rimelig innskriving av egne erfaringer, hendelser og dreining mot visse hendelser. Om mine vannkopper og kjøttskjæring, for eksempel nesten. Jeg kalte den uferdige historien for Legens brød, den andres død. Antar jeg på den tiden var rimelig forarget på legestanden etter at jeg ble nektet sykemelding på tross av senebetennelser i ryggen, og av den grunn mer eller mindre bukket under (today I blame the devil because all the hurt and dirt is his.) Men tilgivelse er vakkert, og den fungerer fint, i, for og mellom mennesker, friskere kan man også bli av det. Hanskene på hylla og rene ark. Life goes on. Here comes another day in eternity.

Jeg innså at fortellinger på romanlengde ikke var noe for meg. Jeg klarte ikke å avpasse kreftene i skrivingen, og tidvis gikk jeg tom for kreativitet og skrivelyst (burned out could have been my middle name). Et lys ikke bare brent i begge ender, men totalt tidvis nedsmelta over hele plata, det bærer nok ”mycket møjlitt historierna” preg av. Men det er moro, av og til.

Jeg prøvde meg på noen noveller i 1999, disse: Planlagt drap, Kofferten (inspirert av Alfred Hitchiker eller sånn, og siste novelle; Avskjedsbrevet. Det la seg som mer passende med bye bye enn by pass. Vel, disse novellene ble aldri sendt til noe forlag. Sorrybrevene fra Cappelen og Ashough fra den tidligere Ranerne, hintet om at jeg trengte å trene på bokstavkombinasjonene og ordsammensetningen, og muligens bare blåse noe liv i hele dritten, men det fikk meg til å vedgå det jeg allerede visste. Virkeligheten ligger så mye nærmere. Jeg må ha med sannheten for å få fram livet. Tull er bull i grunn, sant i den grad det er skrevet, og mens tull og bull dekker et lite segment (ånd = innhold), så er livet en sammensetning av så mange flere.

Beste fortellerkunstner jeg har lest noe av, er fra to faktisk. William Peter Blatty (Exorcisten), og Lloyd C. Douglas (Men jeg så ham dø, Doktor Hudsons hemmelige dagbok). Disse legger fantastiske historier på bordet, og gjør det med et språk og ordlegging du bare er nødt til å elske. Utover disse skremmende til storslåtte skildringer og fortellerkunster, så er det moro med moro. Jeg har ikke forfatteren på mange av de gode historiene jeg har hørt, og få av dem husker jeg med det stressnivået som bobler under denne bulkete pannebrasken hvor mest fanges opp innenfra og mindre andre veien, men en god del av historiene kommer fra nord, ja de gjør det altså, og der oppe er til og med banningen velsignet. Så med en fatter named Storm fra Værrike Fauske, og et par gamle vinylplater fra Rallkattelia, sarte sjeler, se opp! Å innj i grønheite svartte glo-koka hannj tinnjdran` borti`sanktans`luke heite syr-blåsan førr ein gløggskvættan skysannja sjeivsvætta igjennfåkken snøskavl der han fòr å issje akkurat stilljedilla å slang som en skitfull slingremåse.

Så kom turen til romanens verden igjen. Denne gangen inspirert av fæle grøsserhistorier. Jeg kalte ordsamlingen for Helene. Romanen fra hvis forfatter var gla i titler med ett –1- ord, handlet om det ondes nærvær i Lodalen, et lokalt og eksisterende sted på jord. Dalen har vært brukt i reklame for flere nasjonale selskaper. Storebrand sin nylige reklamefilm eksempelvis (sendt på tv2, 2006). Den ene livsforsikringssnutten spilt inn i Lodalen, et område i Norge med kanskje de største, mest dramatiske og voldsomme naturkatastrofene vi kan se tilbake på. Her hadde If hatt utrolig lite å hente, for omtrentlig hele samfunnet/samfunnene, har gjennom tidene blitt totalt knust og ødelagt. Et norsk folk fra vest, hardt prøvd i det jorden kan best, fylle sjelen med sorg og smerte. Naturkatastrofer overgår mennesket. Som for eksempel bølger på 80 meter som tar hundrevis av liv, som tar lavlandets gårdsbruk og pløyde åkrer med til fjells, og bare etterlater renvasket steingrunn. Jeg lurer på hvorledes denne dalens historier ikke har blitt et tema i norsk/utenlandsk film/skriving. Det er en mektig historie med voldsomme minner for de som kom fra det. For generasjonene igjen: Det er et fjell som kommer ned. Kjenn, dalen: Se det for deg neste gang du legger hodet bakover for å se på fjelltoppen som ruver over deg, at hele fjellet plutselig tipper forover og kommer dundrende ned. Det suser luftig før braket som er for stort for øret. Tilbake, opp i dalen: En kort sekvens fra en gammel skrekkfilm er også hentet ut fra Lodalen for en del år tilbake. Lodalen, fascinerende, trolsk, både vakker, skremmende og mektig. Mektig. En grøsserhistorie finner seg vel hjemme her på ingen tid. Helene er en liten jente. Hun kommer bort etter at foreldrene er å finne drept. Drept av noe med voldsomme krefter. Likene er ille tilredt..
Vil du møte Helene?

Så kom en lang pause fra skrivelysten i forhold til de ”sågodtkalte” og såkalte skjønnlitterære skrivesprang. Jeg fordypet meg i den faglitterære verdenen og skrev om det jeg kjenner best her i verden: Alt om trening. Jeg leste, skrev og bygde opp det som etter hvert ble trim.no. Jeg så sidetemaet muskler og kropp som så stort at jeg ville ha det med i bygningen som et eget konsept, men da måtte jeg finne en mann som kunne, ville og bygge og bo på iform.no. Jeg fant Geir og han kjørte i gang som redaktør på www.iform.no. Av og til kaller jeg han supermann. Og en tid senere kom også www.slankenett.no med i det gledelig papirløse helseforetaket. Og jeg som har takkebrev i stedet for studiebevis og er fyldig oppdannet i stedet for utvannet utdannet, så at trim.no hadda noget godt at bjuda på.

Sammen seiler disse nettstedene som en skute under samme kurs gjennom for det meste fredfylte farvann, mens et og annet skjær dukker opp, og noen ganger krenger vinden fartøyet. Men jeg nynner på hvem som styrer båten i de tider når det da ”går så bra”, og stoler på veien gjennom mølja. Lurer på om ikke det kan være en liten redningsbåt. Et kommende skipsforlis etter utblåste lanterner og slukte fyrtårn, vil ikke være noe Titanic uansett hva noen skulle hevde. For Titanic var en stor ting, som verden. Og Titanic stiger ikke, den bare sank.

Imidlertid kom den Skjønne interesse smygende tilbake, etter hvert, og jeg påbegynte min 3. roman, kalt og frafalt ”Grusomt Regn”. (se litt planlegging her, Grusomn Regn, disp.). Dette skulle bli en ny grøsser. Jeg må innrømme at Stephen var med meg i tankene. Dog ikke i pennen. Jeg mener begynnelser er lovende. Men Grusomt Regn støvet ned. Jeg fullførte aldri historien. Kanskje jeg skulle gjort det. Kanskje ikke. De er så forbaska kjedelige å få de svarbrevene fra forlaget… Du kjenner dem igjen da de som oftest kommer sammen med returen av manuset. Når jeg i etterkant betrakter skriveriene, så skjønner jeg godt at returen måtte komme. Som fyllesyke etter ei beinhard kule. Det bare må komme. Du vet det. Men du hater det. Og du lover aldri mer. You know. Å så begynner du å kjede deg, igjen. Mennesket er en dreven skapning. Kor tid får handa kvile?

Etter frafallet på sistnevnte historie, har det ikke blitt mer lengdelangt skjønnlitterært på meg. Trim.no fyller dagene, og er det som opptar meg og interesserer meg. Jeg antar tanken fra vitenskapsmann og forståelser for det erfaringene forteller, finnes, og for diktekunst og ”skaldekvad”. Lange fortellinger synes overflødige der korte ord kan nå lenger fortere, enklere og kanskje til og med rettere (er det ikke enklere å finne feilen i ett ord enn i èn roman?). Og folk har bare mindre og mindre tid. Men jeg lytter til susen av Johnny på mediasenteret. Cash uten stash. Jorda går rundt mer enn det det gjør for meg. En ting er sikkert når gode tider er borte, de kommer igjen.

Historier fortelles. Noen har skjedd. Noen skal skje. Og den som ikkje trur, lyt gjerne dele på to og tvele på resten, men for Guds skyld la tvilen komme tiltalte til gode. Og andre er puslebiter i dette siste scenarioet vi er på vei inn i. Jeg hørte i mitt indre en puls som ga meg i hjertet: En tredje profet bringer det tredje bud, og hans ord er to og de kommer fra Èn: Hold ut. Ok, jeg fortsetter å bite meg fast. Life, it`s A hell of A ride.